Blogging bør ha aldersgrense

Det er uttalelsen jeg kommer med i dagens VG. Først og fremst fordi jeg ønsker en ordentlig debatt rundt dårlig involvering fra spesielt foreldre, men også skoler, i forhold til barns møte med den digitale hverdagen. Men også fordi jeg ofte (og stadig oftere) ser altfor unge barn publisere innhold som kan være uheldig for dem, uten å selv vite konsekvensene av dette.

La det være ingen tvil, jeg synes blogging er et fantastisk verktøy, og har masse positivt med seg – også for barn. Man blir flinkere til å uttrykke seg og man finner andre mennesker som har felles interesser. 

Alikevel mener jeg at voksne bør være tilstede, hjelpe og følge opp barn – slik at barn får et bra, og trygt, møte med den digitale hverdagen. Barn kopierer dem de ser opp til, det har de alltid gjort. Dette gjelder selvfølgelig også på nett. Barn kan raskt ende opp med å eksponere personer som ikke ønsker det, henge ut andre og dele upassende bilder – uten at man selv ser at det er feil. Dette kan få konsekvenser ikke bare for barnet, men for andre barn.

Internett er ikke privat, informasjonen du deler er tilgjengelig for alle (særlig på blogging) – og det er derfor ekstra viktig at noen hjelper de unge inn i denne verdenen.

Så derfor er min soleklare oppfordring til foreldre (og skolen):

• Ta ansvar for unge, også på nett (kronikk jeg skrev i fjor)
• Sett deg ordentlig inn i de digitale kanalene barnene dine vil møte, bruk de og forstå konsekvenser og muligheter. Prat gjerne med andre foreldre, og skolen – hjelp hverandre.
• La gjerne barnet ditt blogge og bruke andre sosiale kanaler, men vær tilstede for hjelp og støtte. Gå igjennom jevnlig innholdet som blir publisert og prat igjennom hva som er greit og ikke, og hvorfor.

Sosiale medier er et fantastisk verktøy, men det er viktig at man forstår både muligheter og konsekvenser før man slipper barn ut på isen for å leke.

Telefonen, og teknologien, er i ferd med å bli viktigere – enn å se folk i øynene og være tilstede i hverdagen

Tilgangen til teknologi, og spesiellt til internettet, har gjort at ting vi for noen få år siden virket rart for oss – nå er helt normalt.

Når jeg begynte å blogge i 2003/2004 var det for eksempel sett på som sært, og farlig, å dele fullt navn og vise bilder fra livet sitt på internett. Nå er det millioner av nordmenn som gjør dette, daglig.

Et annet eksempel er hvordan det ble sett på som uhøflig hvis man ringte noen etter arbeidstid, mens nå er svært mange alltid på og alltid tilgjengelig.

Telefonen, og teknologien, er i ferd med å bli viktigere – enn å se folk i øynene og være tilstede i hverdagen.

Sherry Turkle nevner i foredraget under at vi nå begynner å bli komfortable med å være alene, sammen. Hvert eneste sekund man har «dødtid» finner vi frem telefonen og sjekker mail, eller ser igjennom sosiale medier. Det samme gjør vi hvis vi føler oss utilpass i en situasjon man ikke helt kontrollerer, hvis man for eksempel finner seg alene på en fest, eller ikke føler seg med i samtalen kollegaene dine har på jobb.

Vi ofrer følelsen av gode samtaler, for følelsen av å interagere.

Dialogen via telefoner, nettet og sosiale medier er vel og bra – men det er vanskelig å virkelig fange følelser, og reflektere over seg selv og hvordan vi egentlig har det.

Jeg tror det er veldig viktig at disse tingene tas på alvor, og at det skapes en debatt rundt dette og hva dette gjør med samfunnet vårt, og med oss.

Jeg tror vi må bli flinkere til å sett av tid til å ha gode samtaler, ansikt til ansikt – og jeg tror vi må være flinkere til å være alene, uten å fylle tomrommet med teknologi.

Anbefaler deg å se foredraget til Sherry, og legge igjen din meningen i kommentarfeltet under.

Espen Egil Hansen om digital arkivering

Her er foredraget til Espen Egil Hansen som han holdt under Social Winter. Her snakker han om problemstillingen rundt digital arkivering av debatter fra nettet.

Meld deg på denne epostlisten for å motta informasjon om Social Winter og Summer.

Hva er en venn, og hvor mange venner har du?

I ly av debatten rundt «150 venner» eksperimentet mitt hvor jeg har kommet frem til at Facebook ikke lenger er for venner, men for relasjoner, har det dukket opp et nytt interessant spørsmål. Hva er en venn? Har definisjonen på en venn forandret seg de siste tjue årene?

Har vi kanskje flere vi definerer som venner nå enn før? Jeg tror det. Jeg tror at hvis vi ber en eldre mann definerer hva en venn er, og får han til å fortelle om sine venner, vil vi få et ganske anderledes svar enn hvis man spør en i tjueårene. Jeg tror at de aller fleste vi kjenner nå definerer vi som venner, også har man noen få utvalgte som man kategoriserer som sine bestevenner.

Forskning tyder på at 80% av all kommunikasjon vi mennesker har er med 4 faste personer (eget blogginnlegg), og det har ikke forandret seg de siste 20 årene nevneverdig.

Kanskje både den voksne og den oppvoksende generasjonen har like mange «gode venner», men den oppvoksende generasjonen har flere «løse vennskap»?

Min mor sier at hun har rundt 10 hun definerer som venner og som hun deler livshistorier med, jeg har nok ihvertfall 40 stykker.

Hva tenker du? Hvor mange definerer du som venner? Er det forskjell på den voksne og oppvoksende generasjonen?

 

Mammasjulekalender.no?

Lite gir meg mer enn å tenke på mammas pakkekalendener. Jeg husker følelsen av å stå opp tidlig om morgenen og pile ned trappen for å åpne dagens pakke i julekalenderen. Tanken på pakkekalendrene til mamma pirrer fremdeles frem varme minner. Kan en digital julekalender gjøre det samme?

Mammas julekalender var for meg selve symbolet på at julaften nærmet seg, og at tiden fremover var fyllt av kos og glede. Bare av å nå sitte og skrive om det tar meg tilbake til følesen kjøkkenet hvor jeg åpnet pakken mens min nydelige mor laget kakao og serverte meg brunostskiver delt i to.

Julekalender skal være noe personlig og hyggelig, som er laget for å samle folk, spre kjærlighet og glede.

10-12 år senere er situasjonen litt anderledes. Det har nå blitt en vane at merkevarer skal ha hver sin julekalender hvor de gjør sitt beste for å samle mest mulig informasjon om deg (som de skal spamme deg med senere), vise frem flest mulig tilbud og stort sett fylle nyhetsstrømmen om at alle må delta.

De digitale kalenderene har blitt en landeplage som for mange blir mer forstyrrende og plagende enn å skape glede og engasjement. Hva er egentlig verdien av å kjøre en julekalender til dine tilhengere hvor du maser og kjemper mot oppmerksomhet fra stort sett alle andre? Jeg har vanskeligheter med å så noen som helst verdi.

Det virker som de fleste har julekalender fordi de kan, og fordi alle andre gjør det. Ting de ofte ikke spør seg er om dette knytter dem tettere til sine tilhengere, eller om de vanner ut sine ekte tilhengere med mennesker som bare er ute etter å vinne en tekoker, eller et gavekort på McDonalds.

Det at man kan gjøre det, og at man skaper et visst engasjement betyr ikke nødvendigvis at det er bra for merkevaren din og knytter sterkere bånd til dine tilhengere.

En krillselger i Karl Johan klarer å stoppe mange, og kanskje holde en overfladisk samtale i et par minutter – men det skal ganske mye mer til før man faktisk kjøper noe.

Ha fokus på langvarige og verdifulle relasjoner til dine tilhengere.

Foto: http://www.flickr.com/photos/magro-family/4142468100/

Hva er ditt budskap til verden?

Hei mennesker, i 2009 spurte jeg leserene mine et spørsmål: «Hvis du kunne sende et budskap til verden, hva ville det vært?«. Jeg ba dem ta et bilde av det budskapet skrevet i hånden deres, og sende til meg. Godt over 130 stykker sendte inn bilde, som resulterte i denne videoen (sett 24 000 ganger).

2 år har gått siden sist, og jeg har lyst til å lage en ny video – men denne gangen ta det et steg videre. Vi har alle gode web- og mobilkameraer som tar opp film, så denne gangen vil jeg ha levende bilder.

Utfordringen blir da som følger:

1. Film deg selv mens du lager og viser frem ditt budskap til verden (altså skriver budskapet i hånden din)
2. Post den på YouTube og legg igjen en kommentar på dette innlegget med link
3. Hjelp og spre budskapet på twitter og Facebook slik at flest mulig sender inn filmer

Resultatet redigerer jeg sammen og deler på bloggen når den er ferdig. Dere kan også følge utviklingen på Facebooksiden.

Jeg gleder meg til å se alle de fantastiske budskapene som kommer inn!

Nå, og for femten år siden

For bare 15 år siden var det uhøflig å ringe til noen angående jobb etter fire, og uakseptabelt å ringe noen etter klokken åtte på kvelden. Den eneste måten man kunne nå folk på var via hustelefon, var man ikke hjemme – så fikk man prøve senere.

Ting har forandret seg, bildet er litt anderledes nå.

Folk spiser mat med familien samtidig som de tekster, snakker høyt i telefonen på bussen og ringer til alle døgnets tider. Folk forventer svar på eposter (private og jobbrelaterte) innen timen.

Hva synes du om utviklingen?

Hvordan ha mer effektive møter?

Som nevnt tidligere jobber jeg mye med meg selv for å bli mer effektiv og strukturert i min arbeidshverdag. En sentral del av arbeidshverdagen min er møter, og møter (som jeg har nevnt før) er en av de største tidstyvene jeg har.

Så hvordan kan man optimalisere møteopplevelsen og ha mer strukturerte, effektive, møter?

20 minutters møter
Av en eller annen grunn har de fleste programmer hvor man booker møter 60 minutter som standard tid for et møte. I realiteten er dette altfor lenge og gjør at folk både bruker lang tid på å komme til poenget, tolererer at folk kommer for sent og blir ofte sittende 5-10 minutter på slutten av møte og bare prate tull og tøys.

Ved å legge møter til maks 20 minutter vil du oppleve at folk vil være mye mer konkrete, og som oftest vil du faktisk ende opp med å få gjort mer på 20 minutter, istedet for 60.

En klar agenda
Det er også viktig at alle partene i møte vet hvorfor man sitter i møte, og hva man ønsker å få ut av møte. Dette er også en fin måte å avgjøre hvem som egentlig bør være med i møte eller ikke, en tommelfingelregel er at man alltid bør ha færrest mulig tilstedet. Da sparer man både tid og penger, samt frustrerte kollegaer som ikke vet helt hvorfor de sitter der.

Avklar roller i forkant
Et møte trenger en møteleder, dette er som oftest personen som har kalt inn møte – men kan variere. Det er viktig at dette avklares på forhånd og at man lar møtelederen styre alle igjennom møte, og at møteleder har fokus på at man holder seg kort, konkret og følger agendaen.

Begynn på tiden, uansett
Det er alltid noen som ikke respekterer møtetider, og kommer slentrende inn 5-6 minutter etter skjema. Hvis man tolerere dette skaper man en ukultur som bare vil bli vanskligere og håndtere over tid. Derfor bør alle møter starte på satt tidspunkt, ingen unntak.

Alltid oppsummer møter på epost
Møteleder eller eventuelt sekretær bør alltid sende en kort, listebasert, oppsummering av hva som ble vedtatt i møte – og hva de neste stegene er for hver enkelt av de som var tilstedet i møte. På den måten har man alltid historikk på møter, og man unngår misforståelser.

Til slutt vil jeg bare si at man alltid bør ha fokus på å ha minst mulig møter, det er ofte at en kjapp epost, tekstmelding eller prat kan løse det man normalt ville tatt et møte om.
Folk sin tid er verdifull, respekter den.

foto:  Some rights reserved by lrargerich

Sosiale medier auksjon for å hjelpe Norsk Folkehjelp

I dag er det Social Summer, i forbindelse med dette har vi bestemt oss for å hjelpe Norsk Folkehjelp – via dere.

SinnsykShit aka Kim Larsen, er en meget talentfull street artist som bla har dekorert lobbyen til Comfort Hotel Xpress i Møllergata.

Han vil  i løpet av Social Summer skape ett billedlig referat.

Dette referatete vil ta form i løpet av dagen på ett lerret og vil avspeile dagen, Oslo og stemningen.

Hans inspirarsjon vil være dere.

Altså både det som blir sagt på scenen, det som blir twittret og atmosfæren vi skaper sammen på taket av Grims Grenka denne sommerdagen.

Du kan lese mer om han her: http://www.facebook.com/sinnsykshit

For å by på bildet, send en epost til helene_svabo@gmail.com med beløp. Siste versjon av bildet som vi vokse frem iløpet av dagen finnes på facebook.com/socialsummer.

Når bildet er ferdig vil det bli auksjoneret bort, og pengene vil gå uavkortet til Norsk Folkehjelp.

Vi oppfordere alle, både privat personer og bedrifter, til å legge inn bud.

Vi tror at dette bildet ikke bare blir ett morsomt minne, men også ett estetisk tilskudd i ett hvilket som helst hjem og ikke minst kontor.

Aller viktigst er allikvel at pengene går til en veldig god sak i form av Norsk Folkehjelp.

Sett i lys av den siste tiden, er dette en fin måte for oss å gi litt tilbake til de som stiller opp for oss når vi trenger det som mest!

Facebook engasjerer ikke, men twitter gjør?

Jeg har vært delaktig og gjennomført svært mange sosiale medier kampanjer de siste årene, både for store merkenavn, privatpersoner og personlige eksperiment. En ting som slår meg i kampanjene jeg har jobbet med er hvor enkelt det er å få noen til å gjøre lite, og hvor vanskelig det er å få folk til å gjøre noe som krever mer enn ett klikk.

Av og til føles det som sosiale medier har gjort at vi oftere engasjerer oss, uten at vi faktisk engasjerer oss.

Det vil si, vi klikker gjerne like eller attending på noe vi ser på Facebook hvis man føler det vil se bra ut for vennene dine, eller man kan identifisere seg veldig med det – men der stopper det opp. Jeg har vært på utallige eventer hvor det var påmeldt både 4 og 5 hundre mennesker, hvor kun 30-40 stykker dukket opp, eller FB sider med tusenvis av fans hvor ingen klikker på linken eller deltar i dialogen.

Jeg føler også det er forskjell på kanalene i forhold til faktisk engasjement. FB er i mine øyne kanalen som skaper minst «ordentlig» engasjement men hvor folk gjerne klikker like for å vise seg frem til vennene sine – uten å ville gjøre noe aktivt videre. Twitter er litt bedre hvor jeg oftere ser mennesker hjelpe hverandre og engasjere seg på en helt annen måte, sånn som under #twitterhaik turen til meg og Skavhellen for eksempel.

Vi klare å engasjere mennesker til aktivt sette seg i bilen og hjelpe oss med vårt lille eksperiment, noe som jeg på som en stor terskel å gjøre. Andre eksempler fra Twitter er hyggelige mennesker som har lånt meg ladere og overganger eller tatt en kaffe med meg når jeg var i en fremmed by. På FB får jeg langt fra samme respons, et nylig eksempel der er FREE HUGS i Kristiansand hvor 12 stykker meldte seg på, og 1(!) dukket opp. Her har jeg mange andre eksempler på akkurat det samme – det er akkurat som folk på FB ikke ønsker å engasjere seg.

En teori jeg har er at man faktisk får sterkere relasjoner via twitter, selv til mennesker du ikke kjenner – fordi du deler og deltar på en helt annen måte enn Facebook. Dette gjør at vi lettere hjelper en twittervenn i nød enn en FBvenn.

Hva tenker du rundt dette? Blir vi late og uengasjerte i sosiale medier?

Del gjerne innlegget med andre via knappene under, så får vi en ordentlig diskusjon i kommentarfeltet under.