Det er en del av meg jeg aldri egentlig helt har delt med noen, det er perioden i livet mitt frem til sjette klasse. Jeg har vært flink til å sperre den inn i meg helt frem til nå, men etter en god prat med Kristin Oudmayer som skriver boken mobbeboken – bestemte jeg meg for at jeg ville dele historien min i boken hennes.
Det er altfor mange mennesker som hver dag opplever å bli mobbet, det er et reelt samfunnsproblem og desverre føler mange det er litt tabu å snakke om. Har derfor innsett at det er viktig å snakke om og det har motivere meg til å dele min historie, først her på bloggen – for så å komme i mobbeboken til Kristin når den kommer ut.
Dette er litt rart å skrive om og ganske skummelt om, fordi mange av vennene jeg har i dag er de samme personene som gjorde meg så vondt når jeg var mindre.
Selve mobbingen startet i første klasse, jeg har alltid vært litt overvektig og det var slik det begynte. Det hele startet med små kommentarer og stygge kallenavn fra en person, gjerne så offentlig som mulig. Jeg husker at de første gangene tok jeg meg ikke nær av det i det hele tatt, men litt etter litt ble jeg mer og mer usikker på meg selv og ting sank sakte inn. Jeg ble mer usikker på meg selv og fikk store problemer når vi feks skulle ha gym eller svømming. Det å vise kroppen min offentlig når jeg visste at ting ble kommentert gjorde veldig vondt, og jeg prøve å kompensere med å skjule meg bak både t-skjorter i bading eller ekstra store klær i gymmen. Men det første til enda større fokus på meg og når dusjingen kom ble jeg alltid latterliggjort, selvom jeg alltid kom sist inn i dusjen og kun dusjet et par sekunder. Jeg husker det var en veldig vond tid.
Skolen jeg gikk på er veldig liten med den gang kun rundt 30 elever og 6-7 lærere. med andre ord et sted man ikke kunne gjemme seg unna og et sted hvor alle kjente alle. Og ting spredde seg raskt fra en enkelt person til flere, gjerne samtidig.
Min mor og far ble skilt når jeg var 3 år av grunner jeg ikke vil gå inn på her, men dette påvirket meg på flere nivåer. Jeg satt inne med mye sinne og frustrasjon og det vokste seg en stor sort klump inni meg som jeg slåss hardt for at ikke skulle komme ut allerede som svært ung.
Når jeg nå ble satt inn i vanskelige situasjoner der jeg ble presset og usikker klarte jeg ikke lenger skjule min sinne og frustrasjon. Det endte ofte opp med slåsskamp og såkalte raseriutbrudd hvor jeg var helt ute av kontroll. Jeg grein, sparket, slo og var helt fra meg – jeg husker jeg skammet meg veldig hver gang jeg fik slike «utbrudd».
Det at jeg reagerte såpass sterkt etterhvert hver gang jeg mobbet fungerte bare som «bensin på bålet» til mobberene. Det hele ble til en nesten daglig rutine hvor de nesten konkurrerte om å få meg til å miste besinnelsen.
Det tok ihvertfall 3-4 år før lærerene begynte å innse hva som foregikk både på og utenfor skolen. Jeg husker en av gangene jeg kom inn til rektor fordi jeg hadde hatt en av mine utbrudd og hvor jeg endelig turte å fortelle hva som hadde ført til det. Jeg fortalte i detalj hva jeg ble kalt, hva som ble sagt til meg og klarte på en eller annen måte å formidle all smerten, usikkerheten og sinne jeg satt inne med. Han ble en av mine største støttespillere frem til sjette klasse, selv om det tok lang tid fra de innså «problemet» til konkrete grep ble gjort.
Det første de prøvde å gjøre var å informere om at mobbing ikke var snilt. Vi gjorde forskjellige aktiviteter og fikk fortalte historier som skulle få oss til å tenke over dette med mobbing og hva slags konsekvenser det kunne få. Det ble aldri nevnt noen navn, men alle visste at det var meg de snakket om når de nevnte mobbeofre. Dessverre førte aldri slik informering til noen forbedring av min situasjon.
Jeg fikk også mye oppfølging av både rektor og også etterhvert en barnepsykolog som skulle få meg til å ikke miste besinnelsen min så raskt. Den fokusen jeg fikk var både positiv og negativ når jeg nå tenker over det. På en måte lærte jeg å bli reflekterende (noe jeg drar god nytte av nå), men det førte også at jeg følte meg enda mer som et offer. Dette gjorde at jeg kunne unnskylde meg med å raskere miste besinnelsen og gjøre ting som andre barn ikke fikk lov til, jeg var jo tross alt et offer.
Jeg mener at både skolen og min mor gjorde alt riktig i forhold til oppfølging, ihvertfall hva som var vanlig å gjøre i slike situasjoner. Men tror at de fleste slike metoder ofte har feil fokus, ihvertfall i mitt tilfelle, jeg ble gjort til et offer og av den grunn mistet jeg mye selvtilliten min. Noe jeg mener er svært viktig å ha hvis man er i situasjoner hvor man fort kan bli usikker og redd.
Det var verken skolen, min mor eller mobberene som gjorde at mobbingen sluttet. Når jeg gikk ut av sjette klasse hadde jeg et kraftig oppgjør med meg selv, jeg var lei av å være et offer. Etter mitt lille oppgjør med meg selv økte selvtilliten betraktelig, og jeg mistet ikke lenger besinnelsen. Dette la mobberene med en gang merke til og veldig raskt var det ikke så morsomt å mobbe meg lenger. Noe som igjen forsterket selvtilliten min og ga meg en indre ro – jeg var rett og slett i balanse.
Dette igjen førte frem til at jeg turte å være litt anderledes, jeg turte og satse, det var ikke noe problem og jeg dreit meg ut.
Jeg tror mye av dette har ført til min suksess i forhold business. Det at jeg har en høy selvtillit og ikke bryr meg om hva folk tenker og sier om meg, gjør at jeg tør å satse og gå litt lenger enn mange. Det å stå alene ovenfor store utfordringer er noe jeg da har blitt vant med og lært meg å takle.
Det har vært overraskende vondt å dele dette, men håper at dette innlegget kan motivere mennesker som nå har det vondt til å innse at det er ikke dem det er noe galt med.
Selv om mye av oppveksten min har vært vond, har den formet meg som person slik jeg er nå. Livet mitt nå er både vakkert, fylt med masse glede og nydelige mennesker.
Hva er din historie? Har du blitt mobbet?
tornsuits.com 