Det er fasinerende og se tilbake på hvor drastisk Facebookbruken min har endret seg siden jeg registrerte meg 11. jaunar 2007. Bruken og tankene rundt dette sosiale nettverket har gått opp og ned, og akkurat nå har vi en liten samlivskrise.
Facebook, for meg, er et sted hvor man deler personlige ting med vennene sine – og vennene dine deler personlige ting tilbake. In a nutshell, but still.
Jeg var altfor lite selektiv i starten på hvem som var min «venn», som resulterte i at jeg i en periode hadde nesten 1500 «venner» på Facebook. Jeg bestemte meg for litt over 1 år siden at jeg kun skulle beholde «venner» som jeg hadde lyst til å stoppe og snakke med på gaten. Dette resulterte at jeg reduserte antall «venner» til litt over 800 personer.
Dette gjorde mye med måten jeg brukte Facebook på, jeg gikk fra å bruke Facebook for merkevarebygging og business til å dele mer personlige og relevante ting. Det gjorde godt. Familien min og mine nærmeste venner har gitt meg gode tilbakemeldinger på at det var mer givende og følge med på Facebook profilen min etter første sletterunde.
Tiden går og jeg begynner å legge merke til at mine «venner» ikke egentlig deler så mye av seg selv, men de deler ting som er bra for «imaget» deres. Vi skaper det jeg kaller «glansbilde versjonen» av oss selv, som skaper mye falske følelser og forventninger.
Mange sier heller at livet er topp, istedet for å fortelle sine nære venner at de egentlig har det litt kjipt. I tillegg så «vet» vi for mye om vennene våre nå, så vi trenger nesten ikke prate med dem. Vi vet når de bytter jobb, får ny kjæreste eller hvordan ferien har vært – bare med å skumlese over profilen. Hvis vi føler vi må gi «oppmerksomhet» rundt det vennene deler, så klikker vi enkelt «like» eller legger igjen en kort kommentar.
Når vi da møtes i det virkelige liv er det ikke behov for å prate så mye om hva man gjør og hvordan man har det, fordi man allerede «vet alt» fordi man følger med på Facebook. Dette er en trist og skremmende utvikling.
Jeg innså dette først når jeg ble oppringt av en god venn av meg, som jeg nesten ikke hadde pratet med på et år. Vi pratet sammen i halvannen time, noe som er ganske lenge siden jeg har gjort sist, om hva vi hadde opplevd siste året. Han delte gleden av å skulle bli far, om hvor de hadde flyttet og at han drev og bygget hus. Det var en god, varm, samtale som gjorde at jeg smilte i lang tid etter vi la på.
Etter en liten stund innså jeg at om jeg hadde vært venn med han på Facebook hadde den samme samtalen vart i maks 7 minutter, fordi vi hadde visst «alt» fra før av.
For mange «venner» og for overfladisk kommunikasjon gir meg en dårlig smak i munnen.
Visste du at mennesket kun klarer å ha en personlig relasjon til ca 150 mennesker av gangen? (ref: Dunbars numbers) Alikevel har vi i Norge et snitt på 280 venner på Facebook! Vi har altså nesten dobbelt så mange relasjoner tilknyttet oss enn vi klarer å prosessere, ganske sprøtt hæ?
Derfor er jeg i gang med å gjøre et lite eksperiment på min Facebookkonto. Jeg skal rydde vennelisten min frem til jeg kun har 150 av mine nærmeste venner og kjente igjen, og se om dette gir meg mer verdi og ikke minst gjør at jeg deler på en annen måte.
Jeg er allerede i gang og fått fornærmede meldinger av mennesker jeg ikke har snakket med eller sett på over 2 år, som mener at vi er «best of buds». Det i seg selv er også interessant å se, hvordan folk reagerer.
Jeg er forsatt i et forhold med Facebook, og jeg jobber hardt med å få tilbake alle de sterke følelsene jeg engang hadde – men det tar tid.
tornsuits.com 